Å velsigne

Å velsigne

 

I 1.Mosebok kan vi lese om da Isak skulle velsigne Esau sin førstefødte. Tvillingbroren Jakob kom broren i forkjøpet og tok velsignelsen fra Han.

Hva innbar egentlig denne velsignelsen?

Å velsigne betydde å overføre familiens materielle eiendeler, lengsler og åndelige løfter fra far til sønn.

Altså det å motta en velsignelse var mer enn bare ord. I dagens samfunn skjønner vi nok ikke helt rekkevidden av denne handlingen, men Gud har faktisk kalt oss til å velsigne mennesker rundt oss. Å velsigne betyr å «tale vel om». Det er nok her mange av oss kommer i konflikt med egne meninger.

Kan vi velsigne mennesker vi synes lever feil? Betyr ikke det da at jeg aksepterer synd?

Når vi velger å velsigne andre mennesker må vi skille mellom sak og person. Det går faktisk an å velsigne personen uten å velsigne ugjerningen. Vi skal aldri gå på akkord med Guds sannheter om synd. Disse sannhetene er tydelige og står fast, men det å velsigne andre er med å forløse Guds vilje, lengsel og åndelige løfter over dem. Alle mennesker er skapt i Guds bilde for en hensikt, men mange har valgt et annet liv enn det som var tenkt dem. Likevel står Guds løfter fast om man er villig til å ydmyke seg ned og overgi seg til Han. Gud lengter etter å kunne overføre sin rikdom og løfter til alle sine barn. La oss derfor velsigne folk, bygd, by og land, slik at Gud kan få sin vilje med hver enkelt av oss, og ikke minst trenger vi å velsigne for å bevare våre egne hjerter. Å be Guds vilje, fred og kjærlighet over andre mennesker endrer vår hjerteholdning. I stedet for mismot og holdninger om at alt er så «fælt», fylles vi med nød, kjærlighet og håp om at Gud som er hevet over enhver omstendighet er mektig til å forandre mennesker gjennom ord talt i kjærlighet og kraft!