God nok?

God nok?

 

Hva betyr det egentlig å være god nok?

Mange mennesker strever med å føle seg gode nok i forhold til Gud og trenger andres bekreftelse på at de er det. Men hva er egentlig mer befriende enn å erkjenne at vi kanskje ikke er det!? For meg blir det enklere å tenke at jeg ikke strekker til, enn å miste troa på at Gud er suveren. Hvis jeg stiller spørsmålstegn ved Guds godhet rives hele trosgrunnlaget mitt vekk. Slik jeg ser det er Gud konstant, suveren, trofast, kjærlig og god, mens jeg er vaklende, tvilende, vantro og skrøpelig. Når Gud åpenbarer seg blir Hans storhet så overveldende at jeg enkelt kan forsone meg med at jeg kommer til kort. I stedet blir jeg ydmyk og takknemlig for at Han i det hele tatt har omsorg for meg. I møte med Han blir mine tanker bitte små og det er bare gjennom Han jeg i det hele tatt har mulighet til å være god nok, fordi Han elsker meg på tross av mine svakheter. Ved Hans utstrakte hånd og nåde kan jeg stå framfor Ham ren og rettferdig uten å måtte forsvare meg med å si «Jeg er god nok!», men heller lengte med iver etter å bli mer lik Han uten å føle fordømmelse for at jeg ikke er helt i mål.

Han vet at vi er underveis!

Poenget er at vi må slutte å rettferdiggjøre vår vantro og skrøpelighet ved å si at vi er gode nok, men heller bryte med stoltheten i våre hjerter og ydmyke oss ned for den eneste, reneste og helligste Gud og si: Form meg som du må. Jeg vil bli mer lik deg!