Guddommelig kjærlighet

Guddommelig kjærlighet

 

1.Kor. 13, 1 – 3: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærligheten, er jeg blitt en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om jeg har profetisk gave og forstår alle hemmeligheter og har all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, er jeg ingenting. Og om jeg gir bort alt jeg eier, til mat for de fattige, og jeg gir min kropp til å brennes (så jeg kan roses), men ikke har kjærlighet, gagner det meg ingenting.»

 

Dette er så sterke ord at vi nesten ikke forstår dem en gang. Paulus setter virkelig ting på spissen. De fleste vil nok si at den som gir bort alt en eier til de fattige er fylt med kjærlighet, og at den som ofrer seg selv for andre er kjærlighet. Eller at den som taler visdom og kunnskap til frihet for andre vandrer i kjærlighet, og at den som «flytter fjell» har kjærligheten.

Hva er det egentlig Paulus prøver å si?

Jeg tror Han ønsker å få oss til å stoppe opp litt, slik at vi ikke mister fokuset på Jesus vår kjærlighet. Det er så fort å bli kristne på autopilot. Ja, jeg er fullstendig klar over at vi handler i beste mening, står på og engasjerer oss både her og der, for vi vil så gjerne se mer av Han. Men ordene til Paulus blir en påminnelse om at jaget etter mer visdom, kunnskap, nådegaver eller manifestasjoner aldri må bli viktigere enn å pleie den dype og nære kjærlighetsrelasjonen med Jesus. Vi trenger å være mer tilstede i «nuet», glede oss i Han og bare kjenne hvordan beundringen fyller oss med gudommelig kjærlighet. En kjærlighet vi på en enkel måte kan gi videre til andre mennesker. Da handler det ikke om å utrette de største mirakler eller stå i de største tjenestene, men å være ekte og hel i det man kjenner blir lagt på hjertet.

Noen ganger utfordrer Gud oss til å gjøre store ting, andre ganger små, noen ganger synlige ting, andre ganger usynlige. Det er kjærligheten til Jesus som bør være drivkraften, foruten den kommer vi alle til kort. Eller som Paulus ville ha sagt: «....gagner det meg ingenting.»

For en stund siden fikk jeg oppleve hvordan Gud på en enkel måte åpenbarer sin kjærlighet i det «små». Jeg var på et møte og fikk se en kar det var lenge siden jeg hadde sett. Jeg kjente han egentlig ikke så veldig godt, men Gud sa likevel at jeg skulle gå bort etter møte og gi han en skikkelig god klem. Jeg var litt skeptisk og redd for at det kom til å bli unaturlig. Men etter møtet gikk jeg bort og sa: «Så koselig å se deg. Var lenge siden!» Jeg tok et godt tak rundt han og holdt noen sekunder lengre enn jeg vanligvis ville ha gjort. Etterpå stod vi og pratet en stund. I det jeg skulle gå sa han plutselig: «Takk for klemmen, jeg trengte det i dag!». Han takket ikke for ordene, men klemmen. Gud visste at det var den handlingen som kom til å gjøre inntrykk, ikke ordene.

Dette var en enkel klem, men det illustrerer likevel hvordan et lite «touch» fra himmelen i rett tid utgjør en forskjell. Men vi må gjøre det når Gud sier det, ikke bare når vi føler for det selv. Da vil det ikke ha den samme effekten. Det er Gud som ser hjertene og behovene til de som er rundt, og vi er betrodd å forvalte Hans gudommelige kjærlighet på en enkel måte. Ikke gjør det vanskeligere enn nødvendig. Hold fokuset på Jesus, bevar ditt hjerte og overlat ansvaret til Han som kjenner alt og alle.