Indre tørst

Joh 19,28: «Deretter, da Jesus visste at alt var fullført for at Skriften skulle bli oppfylt, sier Han: Jeg tørster!»

Hva var det egentlig Han tørstet etter?

Soldatene fylte en svamp med sur vin som de holdt opp til munnen Hans, men tørsten var nok mer en indre lengsel etter relasjon. Sviket, spotten, fornedrelsen, smerten og ensomheten var overveldende. All verdens mørke og ondskap bar Han på sine skuldre. Hos sine egne ble Han forkastet og vennene sviktet. Synden Han valgte å ta på seg adskilte Han fra Faderen fram til seieren i oppstandelsen. Derfor ropte Jesus på korset med høy røst og sa: «Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg». Mangelen på både menneskelig og åndelig relasjon skapte en tomhet som tvang fram ordene: «Jeg tørster!»

Der på korset kjente Jesus på de samme smertene som mange mennesket opplever i dag. En smerte som bare kan leges gjennom en ekte relasjon med Han.

Han «tørster» fortsatt etter vår kjærlighet og ønsker mer enn gjerne å kjenne oss på dypet.

Vi er skapt til samfunn med Han og gjennom Hans død og oppstandelse har dette felleskapet blitt gjenopprettet. Jesus tok våre synder på seg slik at vi kan ha nærhet med både Han, Faderen og Ånden, men om vi mennesker nedprioriterer denne relasjonen vil det etterhvert vokse fram en tomhet som vi prøver å fylle med andre ting. Ja, det tilfredstiller en liten stund, men bare Jesu kjærlighet kan slukke den virkelige tørsten.

Han kjenner igjen dette ropet fra vårt indre og lengter etter å la oss drikke av sin kilde.

Når JESUS blir kilden til liv må ensomhet,

smerte og uro vike!

«...hver den som drikker av det vannet som Jeg gir ham, skal aldri i evighet tørste. Men det vannet som Jeg gir ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.» (Joh. 4,14)