Klippen

I Mosebøkene kan vi lese om da Gud lot det komme levende vann ut av klippen slik at Israelsfolket kunne slukke sin tørst. Første gang fikk Moses beskjed av Gud om å slå på klippen med staven, mens andre gang fikk han beskjed om å tale til klippen.

I 1.Kor. 10, 4 står det at Klippen er et bilde på Kristus. 

Moses slag på klippen kan derfor være et bilde på korsfestelsen, mens Guds oppfordring om å tale til klippen andre gang kan være et bilde på at Guds ord og tiltale nå er nok til å forløse kraften som finnes i Jesus.

Jesus er blitt slått en gang for alle. Det er ingenting vi kan gjøre i oss selv for å framprovosere Guds kraft, annet enn å søke Hans åsyn og la ordet bli levende i våre hjerter.

Da Moses slo på klippen i stedet for å tale til den misbrukte han autoriteten som var gitt ovenfra.

Han viste mer tiltro til egne gjerninger og tidligere erfaringer enn Guds tiltale, og dermed gjorde Han seg selv over Gud («..skal vi nå la det strømme vann….»).

Vannet begynte å renne, men Moses kom aldri inn i landet som fløt av melk og honning, Kanaan.

Kanaan er et bilde på full overgivelse.

Et liv der mine tanker, meninger og ideer

bøyer seg for Hans vilje. 

Alt for ofte stoler vi mer på oss selv enn Hans tiltale, kanskje fordi vi ikke kjenner Faderens hjerte godt nok. Dermed begrenses Guds vilje over våre liv og frarøver oss friheten og løftene som finnes i Han.

Gud utfordrer oss ofte på vår svakhet, nettopp for å se hvor overgitt vi egentlig er. Moses hadde taleproblemer og handlet utfra det som virket tryggest der og da. Det å slå på klippen hadde jo fungert før, men Gud ønsket å vise sin Hellighet ved å gjøre noe nytt.

I vår svakhet får Gud ære om vi våger å gå, selv om det strider mot vår fornuft, evner og tidligere erfaringer. La oss ikke gå glipp av alt det spennende Gud har for oss fordi vi stoler mer på oss selv

enn Han.