Helbredelse

I denne kladden kommer jeg til å fortelle om en helbredelse jeg fikk oppleve sammen med mannen min Roar. Helbredelse er et vanskelig tema siden det er noe vi kan oppleve på veldig mange ulike måter, og veien dit ser også ut til å være helt uten fasit. Det er vel best slik, ellers hadde vel vi mennesker fort tatt æren til oss selv.

Likevel håper jeg denne historien kan være til oppmuntring, så vil kanskje Gud gjøre det på en helt annen måte neste gang.

Han kan være ganske så kreativ, så det er best å bare være åpen, for som regel blir det ikke slik vi tenker.

For ca.4,5 år siden slet mannen min Roar med utmattelse. Han fikk aldri noen diagnose, men hadde følte seg konstant trøtt de siste to årene. Han klarte å gå på jobb, men ble stort sett liggende på sofaen utover ettermiddagen og kvelden. Mannen min er vanligvis en aktiv kar og kjente derfor på stor frustrasjon angående situasjonen. «Ber du», spurte han meg titt og ofte. «Ja, jeg ber», svarte jeg, men var ganske likgyldig i bønnen. Jeg var sliten siden alt det praktiske arbeidet falt på meg, og hadde i grunn mest lyst til å si: «Be sjøl!»

Men en kveld kjente jeg på oppgitthet overfor meg selv, over at jeg kunne være så sløv og ikke ha mer nød for mannen min. Etter at Roar hadde lagt seg, satt jeg oppe litt lengre og ba. Jeg kjente at jeg måtte ydmyke meg ned for Jesus og be om tilgivelse for min egen sløvhet. Den natten hadde jeg en drøm som forvandlet mine holdninger. Jeg drømte tilbake til babytiden med sønnen vår, Theodor. Han lå ved siden av meg i sengen og ville ikke roe seg. Han bare gråt og gråt. Jeg ba til Gud om at Han måtte få gutten til å sove, men ingenting skjedde. Timene gikk og gråten føltes bare mer og mer intens. Til slutt ropte jeg ut til Gud i fortvilelse: «Hvis du er Allmektig, hvorfor kan du ikke bare la han sove!?»

I samme øyeblikk tok Jesus meg med 2000 år tilbake, da Han hang på korset og den ene røveren sa anklagende: «Hvis du er Kristus, så frels deg selv og oss». (Luk 23, 39)

Jesus snudde seg mot meg og sa: «Det hadde ikke vært noe problem for meg å stege ned fra korset, men jeg valgt å bli der for å kunne gjenopprette fellesskapet med mennesket. Det er heller ikke noe vanskelig for meg å gi deg det du ber om. Tvert om så ønsker jeg overalt å møte dine behov, men mest av alt ønsker jeg et nært fellesskap med deg. Dine behov vil bli møtt når du lever i en nær reslasjon med meg. Jeg kunne ha gitt deg et mirakel, men det kunne også fort «bare»  endt opp som en opplevelse og ikke et langvarig liv med meg».

Da jeg våknet neste morgen skjønte jeg med ett hva som måtte endres. De neste ukene begynte jeg bare å søke Gud for å ha et fellesskap med Han, ikke for å få noe tilbake. Det var Han det handlet om, ikke meg, mine og mitt. Det var egentlig fantastisk å kunne legge til side alle sine behov og bare være i Hans nærvær og kjenne Han fornye sinnet.

I slutten av februar det året dro Roar og jeg på en parweekend til Kragerø. På vei dit fortalt jeg Roar om denne drømmen jeg hadde hatt, og om hvor viktig felleskapet med Jesus er. Lørdag morgen våknet jeg opp av en stemme som sa: «Roar er frisk, men du må bekjenne det!» Jeg var litt avventende og følte det litt tåpelig der og da, men kjente i mitt hjerte at jeg ikke hadde noe valg. Jeg snudde meg rundt og sa: «Roar, vet du noe. Du er frisk!» «Så bra! Det må vi holde oppe», svarte han. Ett par uker senere kom han hjem fra jobb med en helt annen glød over seg. «Jeg tror faktisk jeg er frisk. Jeg er ikke sånn utslått som jeg har vært», sa han begeistret.

«Selvfølgelig er du det», svarte jeg.