Overgivelse

Lukas 23,46: Etter at Jesus hadde ropt ut med høy røst, sa Han: «Far, i Dine hender overgir Jeg Min ånd.» Da han hadde sagt dette, utåndet Han.

Forsoningens kraft ble forløst i det Jesus overgav sin ånd til Faderen. Jorden skalv, forhenget revnet og de hellige stod opp av gravene. En kraftdemonstrasjon som førte til overbevisning for noen av de som stod og så på. «Sannelig, Han var Guds Sønn» (Matt. 27,54)

Når vi overgir våre liv i Faderens hender forløses en kraft av frihet over oss.     

Det som fantes i Edens hage er igjen blitt tilgjengelig. Et liv der Guds velduft får prege og forme oss. En hverdag der forholdet til Han er det mest naturlige.

Å være overgitt er noe man er, ikke noe man får til. Relasjonen med Jesus blir da en livstil, ikke et krav. Vel, vi må selvfølgelig ta noen valg, men det er lengselen etter mer av Hans kjærlighet som driver oss, ikke plikter.

Slik Jesus gjennopprettet felleskapet mellom Gud og mennesket ved overgivelse, vil Gud gjennopprette ufrelste, syke og bundne mennesker gjennom vår overgivelse. Gud lengter etter å forløse sine velsignelser over alle mennesker. Han lot sin enbårne Sønn smake døden for å gi alle Hans barn en muligheten til evig liv. For en generøs og kjærlig Far vi har, og i tillegg ønsker Han at vi skal få oppleve Hans godhet mens vi lever her på jorda. Livet er en gave, selv om det ikke alltid føles slik. Midt i prøvelser og vanskeligheter kan vi likevel oppleve at sannheten setter oss fri. Når vi er sanne mot oss selv og våre indre følelser, gir vi rom for Gud til å berøre på dypet av hjertet. Overgivelsen blir da en dyp, ekte og ærlig relasjon med Jesus, og hva er vel mer verdifullt enn akkurat det.